Min kronikk fra lokalavisa Framtia og Avia Nordland

De fleste i denne bygda kjenner meg, vet hvem jeg er, eller har hørt om meg. Hvorfor? Fordi jeg siden jeg var 15 år har stukket meg ut og prøvd å skape verdier for meg selv og samfunnet. I de siste 2 månedene har enda flere hørt om meg, lest om meg, hatet og elsket meg. Noe av oppmerksomheten ser jeg på som verdifull og positiv og jeg er veldig takknemlig for verdiene denne har gitt meg. Kritikk kan være konstruktiv når den er saklig og stiller gode spørsmål som stimulerer til løsningsorientert debatt. Mediefokus som bærer preg av antipati og som angriper spilleren, ikke ballen, er derimot lite konstruktiv. Jeg har dessverre opplevd den siste tiden at media spiller skittent og gransker alt jeg foretar meg i et forsøk på å bryte ned meg og mine. Når media nærmest henger ut meg og oppstartsselskapet AdSocial før både jeg og selskapet har fått muligheten til å bevise noe, oppstår det en potensielt farlig effekt: Journalister investerer i å kritisere og plutselig blir det en æressak å se meg feile. For hvis jeg lykkes, vil jo kritikken kunne sees på som uberettighet, urettferdig og et signal om dårlig dømmekraft. Det kan vel ikke media leve med? Å være i en sårbar oppstartsfase hvor jeg prøver å skape store verdier er vanskelig nok som det er, og det oppleves som absurd og urettferdig å måtte svare for resultater før selskapet har hatt sitt første år med omsetning. 

Back to Oslo 🛫 Add my snap: Simenkv & check out my new post, link in BIO 👊🏻

Et bilde publisert av S I M E N V A T N E ® (@simenvatne)

 

Jeg har, siden jeg var 15 år, alltid villet andre vel. Alltid sett opp til næringslivstoppene i den lille kommunen jeg har vokst opp i. Alltid villet bli som dem. Alltid villet lykkes. Alltid villet få til noe. Men viktigst av alt – aldri villet noen noe vondt. Jeg er en av den ene fjerdedelen av Norges befolkning som har opplevd mobbing. Mobbing på skolen og mobbing i arbeidslivet. Dette har gjort noe med meg, og har ført til en sterk skapertrang. Jeg ønsker å gjøre en positiv forskjell i andre menneskers liv, skape verdier og mening for meg selv og andre. Hvis jeg kan være et forbilde for andre som er annerledes og sliter med å finne mot til å satse på annerledesheten sin, er jeg ydmykt takknemlig. 

 

Jeg fikk min første jobb som 11-åring og fikk raskt erfare at ikke alt var like lett. 

Det mange ikke vet er at jeg jobbet gratis. Gratis, uten lønn. i et helt år. Frivillig. Hvorfor? Fordi jeg elsker å jobbe. Elsker å bidra. Elsker å føle at jeg er til hjelp. Med denne innstillingen har det vært ekstra rart å forholde seg til den siste tidens mediebilde og jeg lurer: Hvordan skal personer som meg klare det vi ønsker å oppnå; klare å skape arbeidsplasser, klare å bidra til samfunnet, når media og lokalsamfunnet rundt oss jobber innbitt med å bryte oss ned? 

 

Dette er et spørsmål jeg aldri tidligere stilte meg selv. Ikke før august i år. Da kom den første negative artikkelen, og jeg skulle ønske jeg ikke opplevde det som et forsøk på å sette meg ut av spill, spre mistenksomhet og antipati, ødelegge det jeg lever for. Meløy er en liten kommune, Ørnes er en liten bygd. Ordet går, og nå er det familien min som må svare for kritikken, og det er familien min som mister nattesøvn. Ørnes og Meløy er hjemplassen min, og området som jeg og alle som driver næringsutvikling vil gjøre alt for å styrke. Men hvor skal vi finne motivasjon når lokalsamfunnet reiser seg i mot oss? Det er et spørsmål som er vanskelig å svare på, og som jeg heller ikke klarer å svare på. Jeg prøver å se på det som en test av karakterstyrke og pågangsmot, men det er ikke alltid like lett. 

 

Mine bedrifter hadde oppstart i Meløy, men er nå basert i Oslo. Mitt største mål er at de alle skal kunne flyttes tilbake dit de hadde sin opprinnelse. Til hjemplassen min, Meløy. Jeg har valgt en annen strategi enn mange av de andre bedriftene her hjemme, nemlig å bygge dem opp i et miljø med bedre vekstvilkår (Oslo) for så å flytte dem hjem igjen. 

 

Dette fortalte jeg senest om i et innlegg jeg hadde nylig i forbindelse med åpningen av Kompetansehuset i Glomfjord. Selv om jeg da eksplisitt uttalte at «målet er å flytte mange av stillingene vi per dags dato har i Oslo til Meløy innen kort tid,» lød ordene i avisa Nordland noen timer senere «Samtidig beklaget han at det likevel ikke blir noen Adsocial-arbeidsplasser til Meløy kommune». Overskriften i den samme artikkelen var «60 millioner offentlige kroner har gått ut av fondet. - Det er kun heiagjengen som blir hørt». Fokuset er altså kun på at kommunen kaster bort utviklingspengene sine og skaper null resultater. 

Filming a pilot while in the stylig🎥👅 #promo #viafree #comingsoon 👻:Simenkv

Et bilde publisert av S I M E N V A T N E ® (@simenvatne)

 

Hva gjør dette ensidig negative fokuset med oss gründere? Stimulerer dette til økt næringsutvikling? Fører dette til at vi som prøver å gjøre det lille lokalsamfunnet vårt bedre, får bedre forutsetninger for å lykkes? Dessverre fører dette til det eksakt motsatte. Færre gründere tør å søke på midlene i redsel for å bli hengt ut i media, gransket og kritisert. Færre prosjekter får støtte, fordi kommunen og styret er redd for å satse på feil hester og miste jobbene sine. Den ene onde sirkelen avløser den andre.

 

Et gründerprosjekt er aldri sikkert som banken, og hvis kommunen ikke skal tørre å satse på prosjekter med en viss porsjon risiko, stopper også den lokale næringsutviklingen opp. Flere må flytte og enda flere bedrifter må legges ned. Er det virkelig dette vi som innbyggere i den lille kystkommunen Meløy vil? Jeg ber ikke om mye, men jeg ber ydmykt om forståelse og litt tålmodighet. Mitt og alle gründeres siste ønske er å kaste bort pengene deres og feile. Likevel sier det seg selv at hvis vi skal bruke halvparten av tiden på å forholde oss til mediestormer og svertekampanjer, vil vi aldri få til noe i det hele tatt.

 

Du kan følge meg på Instagram HER